Forebygging og prosess

« Hemmeligheten»

Jeg ble skikkelig engasjert her om dagen. Kom over en liten viktig video som SMISO Bergen har lagt ut på sin Facebook side. Ble så engasjert og tankefull og alt mulig etter å ha sett de 4 minuttene, at jeg kontaktet dem via messenger like etterpå.

Viktigheten med det å si ifra! Det er så enormt viktig at de som blir utsatt for et overgrep får sagt i fra og få en stopper for dette  – MEN det er nå det; det er svært vanskelig å kunne tørre å si ifra om noe som er ubehagelig, forvirrende, vondt og ekkelt – også gjerne med en trussel på toppen av det hele fra overgriperen /overgriperne om at; «forteller du dette til noen, kommer du til å angre….de kommer ikke til å tro deg og sender deg vekk» …..eller kanskje en annen versjon; «dette er vår gode hemmelighet som ingen må vite av, jeg er glad i deg, tenk så heldige vi er som har dette…..»

Det er mange versjoner av både overgrep og overtalelser fra overgriperen/overgriperne. Barn har nødvendigvis ikke en forståelse av at dette er galt, de vet det kjennes ikke riktig….er ekkelt, ubehagelig, vondt…. men så sa; han/hun/de jo at jeg er «heldig…» og at han/hun/de er «glad i meg….» men hvorfor truer han/hun/de da….?

Det jeg kjente på, eller provokasjonen min over videoen, var slutten på filmen.

Hele budskapet om at det er viktig og bra at du sier ifra om noe slik skjer med deg, er flott. Det er til å juble over at det nettopp finnes en slik kortfilm på sosiale medier for de yngre. Håper det vil kunne redde opp til flere utsatte der ute!

Så hva var det med slutten, da… jeg syns den ble for enkel. Enkel på den måte at; hvis du bare sier ifra, vil du få trøst av mamma og pappa, også blir alt bra…..    Jeg skrev dette til SMISO også, og de er enige med meg. Enig om at det ikke er så enkelt at ved å si ifra, så blir alt topp! -og heldigvis for det svaret! Denne videoen er ment for de yngste; vise at det er veldig lurt og godt å si ifra til de voksne eller vennen sin.

Jeg syns det burde vært med at det er viktig med god hjelp etterpå. At det nok VIL bli bra igjen etter ei stund og at kompisen til far trenger du ikke være redd for å møtes med lengre (politi og rettssystem) De som er blitt utsatt, er ofte redd for å treffe på overgriper /overgriperne igjen. Redd for å bli sett, tatt, kjeftet på, truet, og at det skal skje igjen.

Selvsagt er det i forskjellig grad overgrep foregår, men uansett er det et traume, og traume borrer seg fast i fysisk kropp så vell som psykisk.

Som jeg har nevnt tidligere her på min hjemmeside, så er traumer et arr som setter seg i kroppen. Du kan faktisk «snakke deg ihjel» om det men allikevel kjenne det fysisk på kroppen. Anspente muskler og vondter – gjerne spesielt i skuldre/nakke og mageregion og hofter.

Følelser lagrer seg i kroppen vår. Det blir som et slag – en nakkesleng i en bilulykke.  Det tar år å hele…..       Så hvorfor skal ikke denne type traumer behandles på lik linje?

 

– – –

Legg igjen en kommentar